Kongeåpning

Dette skal ikke handle om at Løvenes konge nå er i 3D, dette skal ta for seg ett av de beste anslagene i filmhistorien. Løvenes Konge ble lansert i 1994 og er den hjemmefilmen som har solgt flest eksemplarer (55 mill). Den er regissert av Roger Allers og Rob Minkoff. Når det gjelder manuset er det ca 30 som har påvirket det i mindre eller større grad, men den største innflytelsen har William Shakespeare hatt. Da Irene Mecchi, som er en av hovedforfatterne, skulle pitche filmen sa hun: Bambi i Afrika møter Hamlet (Bamlet). Historien er altså løst basert på Hamlet samt gamle egyptiske sagn.

Den het først "King of the Jungle" helt til en smart hjerne i Disney fant ut at løver bor ikke i jungelen. Man kan fremdeles få kjøpt t-skjorter med den tittelen på. En annen ting å merke seg er at få uker før release fikk Elton John overvære en fremvisning. Til hans store forargelse var "Can You Feel the Love Tonight" borte fra filmen. Intens lobbyvirksomhet gjorde at den ble med, sangen vant Oscar, Elton John fikk en ny karriereboost og et nytt publikum. Som en digresjon så var det like før "Over the Rainbow" ikke kom med i Trollmannen fra Oz også.
Men så til anslaget og det er faktisk filmkomponisten Hans Zimmer som må ta mye av skylden for at det ble som det ble. I det originale manuset var åpningen dialogbasert. Zimmer hadde laget "Circle of Life" og gav fra seg fullversjonen slik at de kunne ha forskjellige deler å ta fra. Animatørene ble så imponert over det musikalske at de rett og slett omstrukturerte hele starten slik at hele sangen skulle få plass.
Lebo Morake
For å lage sangen fikk Zimmer hjelp av Sør Afrikanske Lebo Morake og det er også han som roper ut åpningslinjene på Zulu: 
"Nants ingonyama bagithi Baba / Sithi uhm ingonyama / Nants ingonyama bagithi baba / Sithi uhhmm ingonyama / Ingonyama Siyo Nqoba / Ingonyama Ingonyama nengw enamabala". 
På engelsk blir det: 
"Here comes a lion, Father / Oh yes, it's a lion / Here comes a lion, Father / Oh yes, it's a lion / A lion We're going to conquer / A lion A lion and a leopard come to this open place".



Måten bildene og musikken henger sammen fra solen står opp til Guds skyer åpner seg og stråler ned på løven er gjort uten skam. Det blir ikke mer pompøst og klisjeaktig enn dette og det funker som ei kule. Fargene, skyggene, billedutsnittene og blikkene er bestesort. Det tar i underkant av fire minutter og all status/rang/visdom er etablert. Familieforhold og harmoni. Til og med Gud åpner skyene og gir sin velsignelse til den lille løven som er den eneste som ikke forstår hva som skjer. Men vi vet at om noen prøver å krølle så mye som et hår på Simba (Swahili for modig kriger) har den hele verden imot seg inkludert vi som ser på. 

Og her har vi en annen ting. Etter fire minutter er jeg som seer følelsemessig engasjert i en tegnet løve som ikke kan føle smerte/sorg og på slutten av filmen har jeg vært mer rørt enn noe innslag vist på Dagsrevyen. Jeg blir mer følelsesmessig engasjert av tegnede dyr i Afrika enn av alle de sulterammede jeg ser hver dag på nyhetene. Det er noe sykt over det hele, men Disney trykker på de rette knappene slik at jeg ser dyrene som mennesker og kan relatere historien til mine foreldre, barn, slekt, venner og meg selv. Bare det at alle disse dyrene kan snakke amerikansk/norsk (av alle ting) kjøper jeg glatt og nå kjøper vi til og med billett for å få denne historien på nytt i 3D slik at Disney kan lage flere usannsynlige historier som engasjerer. Film er syke greier. 

Verden vil bedras (løvebrølene er et tigerbrøl), men historien i Løvenes Konge er relatert til mennesker og gjør noe med oss.
Mange har sett denne filmen som barn og jeg vil tro og håpe at den kan gi deg noe annet som voksen. Og om du ser den som forelder så er det bare helt magisk. Man blir liksom litt snillere og litt mere godhjertet resten av den dagen. Kanskje til og med neste dag og, om man er riktig heldig. 


Vi snakkes!!
  

Russisk magi

I alle år har jeg fått vite og etterhvert visst at filmklipping aldri hadde blitt slik det er idag uten Sovjet/russiske Sergej Eisenstein. Eisenstein som var født i Riga har vært en foregangsfigur for svært mange klippere over hele verden. Han og Lev Kulesjov mente at montasjen var selve essensen av film.
Eisensteins mest kjente film er Battleship Potemkin og er en propaganda film som delvis forteller den sanne historien om noen matroser som gjør mytteri av politiske grunner. Mytteriet ble forløperen til 1905 revolusjonen. Filmens mest kjente scene er soldater som massakrerer fattigfolk i en trapp i byen Odessa.

Klipping har for meg vært synonymt med russisk. Men det som tok 41 år å innlære forandret seg i løpet av 99 minutter. Jeg har nå sett Russian Ark fra 2002. Den er laget av Alexandr Sokurov og var nominert til Gullpalmen i Cannes. Filmen er i korte trekk en reise i vinterpalasset som nå er hovedbygget i et av verdens eldste og største museum, Eremitasjen i St. Petersburg.

En fortellerstemme, Sokurov selv, går fra rom til rom og møter russiske storheter, kunst og kultur i løpet av de siste 300 år. Han møter også en kar som kaller seg for Europeeren, basert på franske Marquis de Custine som besøkte Russland i 1839, og det hele er en slags reise i drømmer. Det er et magisk øyeblikk i filmen der Europeeren ikke vil følge Russland.
Det er slettes ikke sikkert jeg har gitt deg noen god grunn til å se denne filmen ennå, men jeg prøver litt til. Filmen hadde en casting på over 2000 personer og det sies at minst like mange jobbet bak kamera. Mannen som hadde kamera er tysk og heter Tilman Buttner.

Han filmet i 33 forskjellige rom i Eremitasjen, tre store orkestre og som sagt to tusen mennesker. Filmen ble spilt inn 23. desember 2001 og alt ble gjort i ett take. Ingen klipping, ingen montasje. På de tre første forsøkene fikk de tekniske problemer, men på det fjerde forsøket gikk det, selv om vi ser refleksjonen av en boom operator allerede i starten. Museet ga Sokurov bare en dag å gjøre det på og lyden ble spilt inn etterpå. Mye av det skyldes at regissør og kameramann snakket forskjellig språk og en tolk måtte gå sammen med dem og hver gang noen så i kamera eller ikke stod der de skulle bannet den ellers så sindige kameramannen.


De brukte et Sonykamera som heter HDW-F900 festet til steadicam. Dette er den første filmen som ble filmet rett på harddisk, som de bar etter kamerateamet, og harddisken hadde nok plass til 100 minutter. Filmen varte i 99 (med rulletekster vel å merke) og de  printet den over til 35 mm.

Uansett hvordan jeg vender og vrir på det er Russian Ark ett mesterverk. Den ser bra ut og har kostymer, nesten uten sidestykke. Hitchcock prøvde noe lignende med The Rope (Repet) i 1948, men filmet da på film og kunne maks filme i 10 minutter før rullen måtte skiftes. Da gikk det noen fremfor linsen eller de panorerte kameraet forbi en vegg slik at de kunne klippe. I Russian Ark er det et take.

Filmen ble ingen kommersiell suksess og har spilt inn ca 40 mill. Knut Elstermann har laget en dokumentar som heter In one breath og tar for seg hele prosessen som skulle til for å fullføre Russian Ark.

 Filmen

 Bakomfilmen 1/5