Skjønnheten og Udyret (1991) er etter min mening den beste Disneyfilmen og jeg husker at vi så den flere ganger på vorspiel hos Baard Ole Grøtta tidlig på 90 tallet. Jeg har akkurat regissert Knut Nærums Peer! og åpningslåten der er nettopp åpningslåten som de har i Disneys film. Den surrer og går med norsk omskrevet tekst i mitt hode og jeg skal nå prøve å skrive den utav systemet. Filmen var i sin tid den første tegnefilmen som ble Oscarnominert som Beste Film, men den tapte for Nattsvermeren. Filmen vant 2 Oscar, både for beste Original musikk og sang. Jeg kan leve veldig med at Nattsvermeren vant beste film.
Historien står som en klassiker idag, og ble publisert av franske Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve allerede i 1740. Den ble gjort til opera i 1771 og har levd på forskjellig vis helt frem til idag. Så kommer vi til poenget.
I 1946 laget Jean Cocteau sin versjon av La Belle et la Bete. Den tar seg også historiefortellerfriheter, men står kanskje igjen som en av regissørens vakreste filmer. Disneykonsernet har helt klart sett den da de skulle hente inspirasjon endel år senere. Det ble også skrevet en opera basert på Cocteaus versjon i 1994.
Jean Cocteau
Om du ikke har sett Jean Cocteaus filmer kan jeg anbefale deg å ha et åpent sinn og la denne multikunstneren av en franskmann slippe inn. Han ble født i 1889 og døde i 1963. Hans mest anerkjente film Orfeus har et klassisk cover som The Smiths lånte til singelen This Charming Man.
Her er et klipp fra Cocteaus Skjønnheten og Udyret, han leser voiceoveren selv. Du får kjøpt Cocteaus filmer der du kjøper slikt. Feks Platekompaniet. PS! Kan også anbefale musikken til Cocteau Twins, men det er en annen historie.
Den gjør ikke det, men jeg trenger å lage den, jeg må komme i filmform slik det engang var vinteren 1995. Da stod jeg på fiskemottak og tenkte at dette gidder jeg ikke mer, jeg vil lage film. Reiste til Oslo og London og ble etterhvert filmlærer. Men hva hjelper det å være filmlærer når pasjonen har blitt borte. Det som engang var det eneste jeg skulle drive med bare forsvant. Det skal i rettferdighetens navn sies at jeg ikke lider noen nød. Jeg har en super familie, har spilt i The Margarets i over 20 år, er forfatter på CappelenDamm, mitt første spillefilmmanus har premiere i august 2012 og jeg er hovedlærer på to linjer ved Holtekilen Folkehøgskole.
Så hva er problemet?
Fokuset er borte. Jeg forsto det da jeg så Findus sin nye reklamefilm. Tre ting skjedde faktisk. For det første er Findus en link til da jeg selv stod og sløyet fisk i 1995 og jeg savner det fremdeles ikke. Så ser jeg hvor den er spilt inn. Reklamefilmen foregår på Giske i Ocean Sound Recordings, et musikkstudio som jeg var med på å starte, men nå ikke lenger er en del av. Mine gode venner Ante og Lars & co driver det nettopp på grunn av at de fokuserer, vil det og ønsker det. Så var det det tredje da. Det som gjorde utslaget. Musikken i reklamefilmen. Melodien i filmen er den samme som Abbas Kiarostami brukte i sin klassiske kortfilm fra 1970, Bread and Alley. Den såg jeg i en kald kjeller 23 november 1996. Jeg visste ikke hva jeg så, men enkelheten, nerven og plottet er magisk. Og fra da av var jeg sikker på at jeg skulle drive med film. Takket være en iransk mesterregissør.
Det er ikke sikkert du er enig i at Abbas Kiarostami er en mesterregissør, men det kan også ha noe med at du aldri har hørt om ham, eller sett noe av ham. Og det er det denne bloggen handler om. Nå vil jeg legge press på meg selv og bruke mer tid på å se film og ikke minst la andre se "nye" filmer med nye øyne. Dette er ikke en blogg der jeg bare skal anmelde dagens hit, men jeg skal relatere det til filmhistorien og la deg forstå at alt henger sammen. Akkurat slik som i den nye Findusfilmen. Alt henger sammen! Og nå viser det seg også at Iver Bostad som jeg studerte sammen med i England og som er den jeg har jobbet mest sammen med, var med på Findusfilmen. Jeg gir meg ende over og vet at at bloggen kommer til rett tid.
I en alder av 41 skal jeg finne igjen gleden av film og bli interessert på ny. Det er to ting jeg vil drive med her i livet så lenge jeg har helse til det. Skrive bøker og skrive/regissere filmer. Det ene tar med seg det andre. Når jeg skriver bøker så skriver jeg med den filmballasten jeg har opparbeidet meg. Og bonusen av det hele er at filmelevene mine får en lærer som brenner for faget slik han engang gjorde da han selv var student/nyutdannet. Jeg vil bli nysgjerrig igjen, ei nysgjerrig, digital nabokjerring er det jeg vil være. Det å stå fremfor klassen og jeg vet at de snart skal få se speilscenen i La Haine er for meg helt uvurderlig.
Jeg gleder meg til å se mere film og jeg håper du finner denne bloggen som en lærerrik inspirasjon for å glede deg over et medie som er i stadig utvikling, men plottet er alltid det samme. En person skal oppnå noe, men så skjer det alltid ett eller annet faenskap.
