Celia Johnson (1908 - 1982)

Engelske Celia Johnson er for meg den perfekte skuespillerinne. Hun ble født i 1908, hadde sin storhetstid på 40-tallet, og nådde toppen i 1945. Da spilte hun i David Leans film Kort Møte (Brief Encounter) og ble  nominert til Oscar for beste hovedrolle to år senere. Dette skyldes at filmen først kom ut i USA i 1946. Olivia De Havilland vant prisen for To Each His Own.

Celia Johnson spillefilmdebuterte i 1942 i filmen In Which We Serve. Da hadde hun allerede skapt seg et navn på teaterscenen. In Which We Serve var regissert av forfatter Noel Coward og den ferske regissøren David Lean (Great Expectations, Lawrence of Arabia, Broen over Kwai, Dr. Zhivago). Filmene de laget sammen på 40-tallet er en veldig god dokumentasjon på hvordan verden var på den tiden og spesielt i mellomkrigstidens England.

Den filmen som kanskje viser mellomkrigsårene best er David Leans, This Happy Breed (bildet over). Her møter vi vanlige mennesker som gjør vanlige ting, frem til andre verdenskrig bryter ut. Filmen ble laget under svært turbulente forhold i 1944 og er David Leans første farvefilm. Celia Johnson spiller den kvinnelige hovedrollen og bærer både glede og sorg med stor troverdighet. Og det er her Celia Johnson har sin styrke. Hun er ingen Marilyn Monroe eller Audrey Hepburn, men hun er en skuespiller som ikke kommer i veien for karakteren hun spiller. 

Scenen, There has Been an Accident, er noe av det fremste innen regi og skuespill. Måten det er filmet på og hvordan Lean engasjerer seerens tanker, er noe han også bruker senere i karrieren. Jeg skulle gjerne ha sagt hva som skjer, men mine ord kan aldri rettferdiggjøre scenen. Se filmen.

Det er vanskelig å trekke paraleller til skuespillere med lignende utstråling i dag, men Kristin Scott Thomas, som også kombinerer film og teater, kan være en kandidat. I alle fall før hun ble Hollywoodsk. Og i Norge er det Cecilie A. Mosli som kan ha det samme blikket og roen.

Det store gjennombruddet for Celia Johnson kom i 1945. Noel Coward som hadde skrevet teaterstykket Still Life måtte mase på henne. David Lean overførte Still Life til svart/hvitt film og lot Celia Johnson og Trevor Howard skinne i et Kort Møte. Storyen er at begge er gift, men forelsker seg i hverandre på en togstasjon. De innleder et håpløst forhold og møtes hver torsdag.
I Celias virkelige liv var hun gift med Peter Fleming, James Bond skaperens bror, og i løpet av 1946 og 1947 fikk de to døtre. Dette gjorde at filmkarrieren ble nedprioritert akkurat i det hun var i ferd med å bli et navn i Hollywood. Hun trappet ned, men ble senere nominert til fem Bafta priser og vant to (The Prime of Miss Jean Brodie i 1969 og Play for Today i 1973).

I 1982 var hun på turnè med Angela Huths skuespill, The Gathering, og stykket skulle snart fremføres på West End. Ifølge Wikipedia fikk hun slag mens hun spilte bridge sammen med noen venner på en av fridagene.

I 1981 ble hun satt pris av på hjemlandet og ble tildelt tittelen Dame, og i 2008 fikk barndomshjemmet hennes en blå plakett. Kate Flemming, en av døtrene, gav ut biografien om sin mor og når Celia forteller hvorfor hun valgte en karriere som skuespiller svarer hun at det var det eneste hun følte hun mestret. Her er et klassisk klipp fra Brief Encounter.

Jeg anbefaler alle å se klassikeren Kort Møte (Brief Encounter) og ta del i hvordan det kan gjøres uten for mye stafasjer og greenscreen. David Lean og Celia Johnson er for meg den perfekte kombinasjonen av regissør og skuespillerinne, selv om de bare jobbet sammen på tre filmer. God fornøyelse.
Vi snakkes!

Kamerarevolusjonen som ikke er et kamera

Her er den store kamerasnakkisen i april. Et stabiliseringssystem som kommer til å revolusjonere steadicam industrien og ikke minst forenkle bruken. Innretningen er en trippel-akse digital gyro-stabilisator, for å si det enkelt, som lar deg løpe, tilte og panorere kameraet uten at det ser shaky ut.

MoVI M10 kan bestilles gjennom www.freeflysystems.com. Prisen ligger på $ 15.000, men du kan få en enklere model, M5, til halve prisen. MoVI M10 kan håndtere et kamerahus, med linse, på opp til en samlet vekt på 4,5 Kg. Den klarer fint et Red Epic kamera, et Canon 5D Mark III, og avhengig av linsen kan man montere et EOS Cinema kamera. Systemet fyngerer ved bruk av strøm og avhengig av bruk så varer batteripakken i 3-6 timer, men produsenten kommer til å legge ved batterier til å filme en hel dag. Prisen på ekstra batteripakke er foreløpig uklart.

Man vil nok tro at systemet fortsetter å utvikle seg og at tyngre kamera kan brukes senere. Den anerkjente fotografen Vincent Laforet, som tidligere har vunnet Pulitzerprisen, og var en av de første som gjorde seg bemerket ved å lage filmer ved bruk av Canon fotoapparat, har laget denne bakomfilmen til den første kortfilmen som har brukt dette systemet. Her får du inntrykket av hvor bra det hele ser ut og hvor enkelt det er å håndtere i forhold til et Steadicam, eller lignende.

Lansering er tidligst i juli 2013, men det kan også dra seg frem til september. Man kan bestille MoVI M10 hos Interfoto allerede nå for å få den når den kommer. 86.000 eks mva koster den der.
http://interfoto.no/aktuelt/produktnyheter/MOVI-M10.aspx

God fornøyelse.

Her er et intervju med Vincent Laforet om MoVI M10.

Biting Elbows - Bad Motherfucker (18 år)

Man kan kanskje spørre seg selv om hvorfor man vil legge ut en såpass voldelig musikkvideo på bloggen. Vel den er rett og slett utrolig bra laget og man får vist potensialet til Go Pro kameraet og hva man kan få ut av en god klipper, ett band, fem stuntmenn, 40 kompiser og tidenes thumbnail. Videoen er regissert av Ilya Naishuller og fotoansvarlig heter Sergey Valyaev. Både bandet og de involverte kommer i fra Russland. Videoen ble filmet i løpet av ni dager på en fabrikk ved Moskva, samt noen scener ble filmet i de franske alper.

Hovedstuntmannen har kameraet festet til hodet slik at videoen er et sammenhengende POV. Formålet med prosjektet var action, action og action. Det skal sies at ingen dyr kom til skade og det er god grunn til å bekymre seg for en hund, etter et halvt minutt. Det er en tøyhund fylt med 12 kilo stein som fyker gjennom vinduet.
Det var i grunn alt jeg ville røpe for nå. Se filmen og om du ser godt etter får du et glimt av thumbnailen også. I skrivende stund har den i underkant av 12 millioner treff på YouTube, og det i løpet av fire uker.

Ku Klux Klan scenen fra Django Unchained

Det er svært gode grunner til at Tarantinos Django Unchained har 18 års grense og det er også gode grunner til at filmen kunne vart 20 minutter kortere, men denne scenen med bla Don Johnson er god nok grunn til å se filmen som varer i 165 min. Dette er det morsomste jeg har sett på svært lang tid.

Don, eller Big Daddy som han heter i filmen, har fått med seg en god gjeng for å ta rotta på Django. De er klare til å angripe ikledd KKK-hetter. Hetter som de er svært misfornøyd med. Gruppen representerer ikke selve Ku Klux Klan, men forgjengeren The Regulators.

Filmen ble i april 2013 stoppet av sensorene i Kina der Tarantino blir oppfordret til å gjøre blodet mørkere og dempe splatterblodet. Ordet "nigger" eller et tilsvarende ord blir sagt over 110 ganger.

Uansett, så anbefaler jeg denne på det sterkeste, om du er over 18 år vel å merke.