Jeg tok med Film/Foto
klassen min for å se Pionèr uten at de ble helt overbevist og jeg kan langt på
vei være veldig enig. Det som skurret var først og fremst manuset, men først
litt skryt.
Aksel Hennie spiller
her sin beste rolle. Han er troverdig og klarer å formidle tanker til seeren,
men det er ikke rart han har blitt muskuløs slik han bærer denne filmen på sine
skuldre.
Den andre positive er
scenografien som gjør dette til et troverdig 1980. Lyden er veldig mye bedre
enn en gjennomsnittsfilm fra Norge og en kuriositet er det jo at den franske
duoen Air har laget soundtracket.
Men så til selve
storyen, og her er det spoiler alert. Det er sjelden jeg reagerer så negativt
på manuset etter å ha sett en film, men det ble jo til at jeg satt og ventet
for å se hvem som hadde skrevet dette. Og jeg ble vel ikke overrasket da det
kom opp hele fem navn.
Nikolaj Frobenius
(Øyenstikker/Sønner av Norge), Hans Gunnarsson (Arn/Ondskapen) er to ringrever som jeg virkelig har sansen for. Cathinka Nicolaysen
og Kathrine Valen har begge Pionèr som sin debutspillefilm. Og til slutt er regissør
Erik Skjoldberg kreditert. Fem mennesker med stort sprik i erfaring og forutsetninger. Det er stort rom for å spekulere i hvordan
denne sammensetningen har jobbet med manuset. Jeg har ikke grunnlag for å si om prosessen var god eller dårlig, men for meg
så ligger det en del kompromiss under overflaten, so to speak, og resultatet er dessverre alt man skal bry seg om.
Filmen varer i 106
minutter og starten er spennende. De to brødrene Petter (Aksel Hennie) og Knut
(André Eriksen) er bestekompiser. De flislegger et svømmebasseng i Knuts hus og
dette bassenget fungerer faktisk ganske bra som en tidsmetafor i resten av
filmen. Men uansett; Rett før de skal ut på det første store oppdraget så sier
Knut at dette blir det siste dykkeoppdraget før han vil på land og bli
dykkeleder. Her begynte alarmbjellene mine å ringe og jeg tenkte; vær så snill
å ikke la Knut dø nå. Trengte manuset virkelig denne ”siste oppdrag før alt
skal bli enklere” – plantingen? Nei! Herlighet hvor jeg håpet at Knut ikke
skulle dø. Men han døde selvsagt innen ti minutter og angivelig var det Petter
sin skyld. Resten av filmen handler nå om hvordan Petter skal renvaske seg og
her hopper man uti det mot alt og alle.
Sjelden har jeg vel
sett så mange potensielle antagonister og det kan jo funke i for eksempel
Muldvarpen, men i Pionèr blir vi faktisk ikke kjent med noen av de onde. De
fleste er karikerte og følelsen av EN reel trussel drukner i udefinerbare
bakholdsangrep gjennom resten av filmen.
Det er plutselig en USA mot Norge
film, det er en Petter mot Norge film, det er en Petter mot enkesvigerinnen film,
det er en Petter mot Petter film, det blir en film som prøver å være alt i
løpet av 106 minutter.
En scene det er verdt å nevne er når Petter blir påkjørt bakfra i sin jeep. Petters bil skal bremse opp utav en tunnel og stoppe. Bilen har for høyt tyngdepunkt og velter rundt, noe som ikke var planlagt og det er Hennie selv som kjører. I fortsettelsen av den scenen er det rom for å gi amerikanske Wes Bentley (Mike) som spiller dykkerkollega en dimensjon ekstra, men nei... Han blir good guy noe senere, men det hjelper på en måte ikke.
Erik Skjoldberg
I tillegg så
undervurderer skaperne sitt publikum. Det er spesielt en scene som for meg er
helt ubegripelig. Petter har fått tak i et videoopptak av brorens dødsulykke.
Han reiser hjem til enken (Maria) og av alle ting setter han på filmen slik at
hun skal få se at mannen dør. Det er ingen ny informasjon for henne om ulykken
ved å vise dette og hun reagerer med troverdig sinne og blir forbannet på
Petter. Hun spør om han er riv ruskende gal og legger til noe sånt som at det
ikke er viktig for henne å finne utav dette/se dette. Da sier Petter at det er
viktig for ham. På dette tidspunktet er filmen snart slutt og er det noe vi nå
vet om Petter er det jo hvor viktig sannheten er for ham! Det er jo derfor vi
sitter i kinosalen og har gjort det i en god stund! Vi trenger vel ikke å få
det smurt inn i drøvelen.
Det siste jeg vil
nevne er i grunnen den haltende mannen på slutten, men det blir for dumt, så
jeg vil heller snakke litt om den overdrevne symbolikken som ligger i at
dykkerne ofret seg slik at vi skulle få leve og bo i verdens rikeste land.
Siste scene i filmen
er at Maria og barnet svømmer i bassenget som nå er ferdig. Petter hopper uti
og det kan vel tenkes at han stepper inn for broren på mer permanent basis. Men
så skjer det overpompøse. Mens de er i bassenget blir en boreplattform slept utover
mot Nordsjøen, tilfeldigvis forbi vinduet. Gutten går opp av bassenget og ser
på boreplattformen som glir forbi. Dykkerne har ikke jobbet/blitt drept eller
syke forgjeves, så lenge fremtiden kan nyte godt av det. Ekstremt pompøst og
jeg følte virkelig ikke at de som laget filmen stolte på at jeg kunne ha
forstått dette av meg selv.
Men når alt kommer
til alt så var det jo ikke dette mine elever diskuterte etterpå. Da kranglet de
om Aksel Hennie kledde bart eller ikke. Uansett så var det ikke meningen å være
grinebiter her og jeg er jo fullstendig klar over at man om ikke så lenge kan
kaste stein i glasshus, men for meg ble aldri Pionèr noe mer enn en prøveborring. Kanskje de burde ha fått inn et par tre manusforfattere tilJ
