Det er svært gode grunner til at Tarantinos Django Unchained har 18 års grense og det er også gode grunner til at filmen kunne vart 20 minutter kortere, men denne scenen med bla Don Johnson er god nok grunn til å se filmen som varer i 165 min. Dette er det morsomste jeg har sett på svært lang tid.
Don, eller Big Daddy som han heter i filmen, har fått med seg en god gjeng for å ta rotta på Django. De er klare til å angripe ikledd KKK-hetter. Hetter som de er svært misfornøyd med. Gruppen representerer ikke selve Ku Klux Klan, men forgjengeren The Regulators.
Filmen ble i april 2013 stoppet av sensorene i Kina der Tarantino blir oppfordret til å gjøre blodet mørkere og dempe splatterblodet. Ordet "nigger" eller et tilsvarende ord blir sagt over 110 ganger.
Uansett, så anbefaler jeg denne på det sterkeste, om du er over 18 år vel å merke.
I dag så jeg filmen 12 Angry Men (12 Edsvorne Menn) atter en gang. Det er for meg stort sett den beste filmen som er laget, alltid inne på topp tre listen, og selv om den kom ut i 1957 og var Sidney Lumets debutfilm har den holdt seg bemerkelsesverdig godt. Jeg viser den til Film/Foto klassen min vært år og inntrykket er at den holder stand.
Med sine 365 klipp foregår den stort sett inne i ett juryrom i New York der 11 menn skal overbevise Henry Fonda om at han tar feil og derfor må den siktede gutten sendes til den elektriske stol. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at Fonda er vår mann, for han var alltid det. Bortsett fra i Sergio Leones, Once Upon a Time in the West. I tillegg til å spille hovedrollen så produserte Fonda filmen som tok 21 dager å spille inn og den kostet den nette sum av $350.000. Manuset ble skrevet av Reginald Rose som et teaterstykke for TV.
Filmen ble ingen umiddelbar hit selv om den var nominert til tre Oscar. Broen over Kwai (David Lean) vant de prisene det året. Det har blitt gjort en politisk korrekt tv-versjon av filmen (1997), den har jeg ikke sett til tross for at hovedrollene spilles av Jack Lemmon, George C. Scott og James Gandolfini. Den er regissert av William Friedkin (Exorsisten) og vant Golden Globe. En dag skal jeg nok manne meg opp.
Det Lumet gjør så glimrende i 1957 versjonen er at han bruker kameraet og linsene som en viktig del av uttrykket. Tidlig i filmen er det mange Wide-shots, ofte filmet ovenfra, i midten er kameraet noe tettere i øyenivå og under klimakset er det veldig nært, lite dybdeskarphet og undervinklet.
Skuespillerprestasjonene er rett og slett en studie. Og hvordan karakterene bygges opp finnes knapt i noen annen film. Selv om de 12 skuespillerne stort sett er i ett rom, eller nettopp derfor, lyssatte de, i enkelte scener, bare den ene halvdelen av rommet. Det betydde at skuespillerne måtte hoppe rett inn i en ukes gammel dialog med samme tenningsnivå. Det er ganske utrolig når du ser filmen. Før filming forberedte de seg i 14 dager og Lumet lot skuespillerne spille scenene om igjen og om igjen på settet uten at kameraet gikk i opptak, slik at de de skulle bli slitne og irritable.
Henry Fonda likte ikke å se seg selv på film og når han hadde sett nesten halvparten av 12 Angry Men gikk han bort til nervøse Lumet og sa: Sidney, it´s magnificent! Så forlot han kinosalen. Senere har Henry Fonda sagt at dette var en av de tre beste filmene han spilte i.
Henry Fonda (1905-1982)
Jeg har hatt den som en god favoritt i lang tid og fikk det for meg for noen år siden å sjekke om den var inne på IMDbs topp 250 liste. Den lå faktisk på 7. plass og i dag ligger den på 6. plass. Midt mellom Den Gode, den Onde og den Grusomme (5) og The Dark Knight (7).
Lumet døde i 2011 og han laget filmer hele livet. Mest kjent er han nok for Mordet på Orient Expressen, Dog Day Afternoon og Network, men han avsluttet sin 50-årige karriere i 2007 med Before the Devil Knows You are Dead.
Mitt favorittband er islandske Sigur Ros. Enkelt og greitt. Bandet er så mykje meir enn musikk og det er så mykje meir enn musikken som ligg og duppar på hitlistene. Eg skriv på nynorsk no, det er heilt rett å skrive på nynorsk når det handlar om Sigur Ros. Dei kjem med ny plate på måndag og eg gler meg. Den høyres tyngre ut enn den forrige, dystrare, mørkare, men det høyres ut som Sigur Ros. Dei gjer kva dei vil og det gjer det med hjartet. Vi (altså fansen) har venta i fire år på denne plata. Jonsi (vokalisten) si soloplate var bra, men ikkje like bra. Vi merka det, men sa det ikkje til nokon.
Sigur Ros vart stifta i 1994 og det betyr siger-rose, oppkalt etter vokalistens lillesyster (Sigurros) som vart fødd same dag som bandet vart stifta. Dei strevde med uttrykket i starten og rett før dei gav ut debutalbummet, Von (1997), var dei nær ved å forkaste heile prosjektet. Smekkleysa Records, drevet av tidlegare Sugarcubes medlemmer, hadde likevel trua og det fyrste året selde dei den nette sum av 313 plater. Den kom ut på nytt i USA og Storbritannia i 2004.
Året etter gav dei ut Agætis byrjun med produsent Ken Thomas. Så vart singelen Svefn-g-Englar gitt ut i Storbritannia og det var då eg traff dei for fyrste gong. Ikkje personleg, men gjennom videoen til songen som varer i over 8 minutt. Det heile skjedde i 35 York Rd, Aldershot. Min gode venn og studiekamerat Iver Bostad hadde sett den først og tenkte at det her var noko for meg. Tveen var ikkje større enn den måtte, men musikken og videoen gjorde inntrykk.
Vi var like imponerte begge to, der vi såg desse downsborna dansa som englar. Lite visste eg då at eg sjølv skulle få ein gut med downs og i gode downslag viser eg denne videoen til andre foreldre og dei likar det. Slik er det med oss downsforeldre. Vi likar å sjå andre med downs som gjer ting. Songen har vore med i Vanillas Sky, CSI episoden Slaves of Las Vegas, The 11th Hour og i fjor var den med i den kanadiske filmen Cafè de Flore.
Men Iver hadde eit ess i ermet. På same dvden var det ein video til, B-sida, og det var då eg forstod at det gjekk an å vise andre ting i videoar enn bling bling hip hoparar med puppedamer og feite bilar som hoppar opp og ned. Ikkje at det er det verste, men no hadde vi funne det beste. Musikkvideoen var rett og slett ein kortfilm i slow motion, med skodespel frå øvste hylle. Den hadde bodskap og natur.
Regissørane Arni og Kinski (biletet under) hadde klart å skape eit uttrykk og ein stil som gav usletteleg inntrykk og videoen vann prisar på Island. Dei har og laga videoar med Snow Patrol og Placebo.
Dette er kanskje min favorittvideo gjennom alle tider, men den knivar med Radioheads - No Surprises. Som ein digresjon kan eg leggje til at Sigur Ros var oppvarmingsbandet til Radiohead i ein periode. Her kjem Vidrar Vel Til Loftarasa.
Den neste plata heiter ( ). Her hadde ikkje songane titlar og alle songane er sunge på Hopelandic. Eit konstruert språk som fonetisk liknar på islandsk, men dei vil at den som lyttar skal skape sine eigne meiningar. I samme periode samarbeidar bandet med Radiohead og skal gi ut ein split EP. Sigur Ros sine songar heiter Ba Ba, Ti Ki og Di Do. Radiohead sine songar kom aldri ut.
I 2005 kjem Takk og dei får kanskje sin aller største hit med songen Hoppipolla som betyr noko sånt som å hoppe i søledam. Musikkvideoen er atter eingong folkeleg og vakker der pensjonistar gjer røverstrekar. Eg er overtydd om at du har høyrt songen før. NRK har brukt den, BBCs Planet Earth, Fotball VM, i trailerne til filmer som Slumdog Millionaire og Children of Men og den er i sluttscena på Mark Palanskys film Penelope. Frå no av vert bandet eit av dei mest brukte banda i film og tv.
Her er Hoppipolla:
Ein annan singel frå plata, Glòsòli, vart spelt og vist mykje på NRK2 Svisj i si tid, før programmet vart jukebox med sjangrar som Danseband og Country.
Denne videoen har samme stil, men budsjettet er nok noko høgare enn det har vore før. Det er ein kanonbra video, som vanleg.
Etter suksessen reiser dei heim og lagar musikkdokumentaren Heima. Det er ein turnè som vert filma og bandet spelar på dei minste og raraste plassane. Folk strøymer til og i intervju får bandmedlemmane filosofert over musikk, bransje og heimstad. Filmen gjekk på NRK for litt sidan, men her er den om du har 97 minutt til rådigheit.
I 2008 kjem Med Sud i Eyrum Vid Spilum Endalaust som betyr noko sånt som; Med støy i øyrene spelar vi uendeleg. Dette albumet fekk stort sett gode kritikkar og er nok mitt Sigur Ros favorittalbum.
Den eg vil vise her er ein staseleg video der bandet har pynta seg og reist til London. Àra Bàtur heiter verket. No står dei klare i sjølvaste Abbey Road og dei slår på stortromma for å seie det slik. Håper du ikkje er allergisk mot gåsehud.
Songen Festival frå samme plate vart brukt i klimakset til Danny Boyles herlege 127 Hours.
No ligg altså Valtari inne i Itunes systemet og ventar på at slike som meg skal drage fram VISA kortet førstkommande måndag kjøpe den nyaste plata i verda. Og eg skal det. Dei har solgt over ein million plater med sin smale musikk, utan å følge straumen. Videoane er like karakteristiske som før og den nyaste er like enkel som Bob Dylan og like stilsikker som Ingemar Bergman. Den heiter Èg anda.
Heia Sigur Ros og heia egne vegar.
Dette skal ikke handle om at Løvenes konge nå er i 3D, dette skal ta for seg ett av de beste anslagene i filmhistorien. Løvenes Konge ble lansert i 1994 og er den hjemmefilmen som har solgt flest eksemplarer (55 mill). Den er regissert av Roger Allers og Rob Minkoff. Når det gjelder manuset er det ca 30 som har påvirket det i mindre eller større grad, men den største innflytelsen har William Shakespeare hatt. Da Irene Mecchi, som er en av hovedforfatterne, skulle pitche filmen sa hun: Bambi i Afrika møter Hamlet (Bamlet). Historien er altså løst basert på Hamlet samt gamle egyptiske sagn. Den het først "King of the Jungle" helt til en smart hjerne i Disney fant ut at løver bor ikke i jungelen. Man kan fremdeles få kjøpt t-skjorter med den tittelen på. En annen ting å merke seg er at få uker før release fikk Elton John overvære en fremvisning. Til hans store forargelse var "Can You Feel the Love Tonight" borte fra filmen. Intens lobbyvirksomhet gjorde at den ble med, sangen vant Oscar, Elton John fikk en ny karriereboost og et nytt publikum. Som en digresjon så var det like før "Over the Rainbow" ikke kom med i Trollmannen fra Oz også. Men så til anslaget og det er faktisk filmkomponisten Hans Zimmer som må ta mye av skylden for at det ble som det ble. I det originale manuset var åpningen dialogbasert. Zimmer hadde laget "Circle of Life" og gav fra seg fullversjonen slik at de kunne ha forskjellige deler å ta fra. Animatørene ble så imponert over det musikalske at de rett og slett omstrukturerte hele starten slik at hele sangen skulle få plass. Lebo Morake For å lage sangen fikk Zimmer hjelp av Sør Afrikanske Lebo Morake og det er også han som roper ut åpningslinjene på Zulu: "Nants ingonyama bagithi Baba / Sithi uhm ingonyama / Nants ingonyama bagithi baba / Sithi uhhmm ingonyama / Ingonyama Siyo Nqoba / Ingonyama Ingonyama nengw enamabala". På engelsk blir det: "Here comes a lion, Father / Oh yes, it's a lion / Here comes a lion, Father / Oh yes, it's a lion / A lion We're going to conquer / A lion A lion and a leopard come to this open place".
Måten bildene og musikken henger sammen fra solen står opp til Guds skyer åpner seg og stråler ned på løven er gjort uten skam. Det blir ikke mer pompøst og klisjeaktig enn dette og det funker som ei kule. Fargene, skyggene, billedutsnittene og blikkene er bestesort. Det tar i underkant av fire minutter og all status/rang/visdom er etablert. Familieforhold og harmoni. Til og med Gud åpner skyene og gir sin velsignelse til den lille løven som er den eneste som ikke forstår hva som skjer. Men vi vet at om noen prøver å krølle så mye som et hår på Simba (Swahili for modig kriger) har den hele verden imot seg inkludert vi som ser på. Og her har vi en annen ting. Etter fire minutter er jeg som seer følelsemessig engasjert i en tegnet løve som ikke kan føle smerte/sorg og på slutten av filmen har jeg vært mer rørt enn noe innslag vist på Dagsrevyen. Jeg blir mer følelsesmessig engasjert av tegnede dyr i Afrika enn av alle de sulterammede jeg ser hver dag på nyhetene. Det er noe sykt over det hele, men Disney trykker på de rette knappene slik at jeg ser dyrene som mennesker og kan relatere historien til mine foreldre, barn, slekt, venner og meg selv. Bare det at alle disse dyrene kan snakke amerikansk/norsk (av alle ting) kjøper jeg glatt og nå kjøper vi til og med billett for å få denne historien på nytt i 3D slik at Disney kan lage flere usannsynlige historier som engasjerer. Film er syke greier. Verden vil bedras (løvebrølene er et tigerbrøl), men historien i Løvenes Konge er relatert til mennesker og gjør noe med oss. Mange har sett denne filmen som barn og jeg vil tro og håpe at den kan gi deg noe annet som voksen. Og om du ser den som forelder så er det bare helt magisk. Man blir liksom litt snillere og litt mere godhjertet resten av den dagen. Kanskje til og med neste dag og, om man er riktig heldig.
I alle år har jeg fått vite og etterhvert visst at filmklipping aldri hadde blitt slik det er idag uten Sovjet/russiske Sergej Eisenstein. Eisenstein som var født i Riga har vært en foregangsfigur for svært mange klippere over hele verden. Han og Lev Kulesjov mente at montasjen var selve essensen av film.
Eisensteins mest kjente film er Battleship Potemkin og er en propaganda film som delvis forteller den sanne historien om noen matroser som gjør mytteri av politiske grunner. Mytteriet ble forløperen til 1905 revolusjonen. Filmens mest kjente scene er soldater som massakrerer fattigfolk i en trapp i byen Odessa.
Klipping har for meg vært synonymt med russisk. Men det som tok 41 år å innlære forandret seg i løpet av 99 minutter. Jeg har nå sett Russian Ark fra 2002. Den er laget av Alexandr Sokurov og var nominert til Gullpalmen i Cannes. Filmen er i korte trekk en reise i vinterpalasset som nå er hovedbygget i et av verdens eldste og største museum, Eremitasjen i St. Petersburg.
En fortellerstemme, Sokurov selv, går fra rom til rom og møter russiske storheter, kunst og kultur i løpet av de siste 300 år. Han møter også en kar som kaller seg for Europeeren, basert på franske Marquis de Custine som besøkte Russland i 1839, og det hele er en slags reise i drømmer. Det er et magisk øyeblikk i filmen der Europeeren ikke vil følge Russland.
Det er slettes ikke sikkert jeg har gitt deg noen god grunn til å se denne filmen ennå, men jeg prøver litt til. Filmen hadde en casting på over 2000 personer og det sies at minst like mange jobbet bak kamera. Mannen som hadde kamera er tysk og heter Tilman Buttner.
Han filmet i 33 forskjellige rom i Eremitasjen, tre store orkestre og som sagt to tusen mennesker. Filmen ble spilt inn 23. desember 2001 og alt ble gjort i ett take. Ingen klipping, ingen montasje. På de tre første forsøkene fikk de tekniske problemer, men på det fjerde forsøket gikk det, selv om vi ser refleksjonen av en boom operator allerede i starten. Museet ga Sokurov bare en dag å gjøre det på og lyden ble spilt inn etterpå. Mye av det skyldes at regissør og kameramann snakket forskjellig språk og en tolk måtte gå sammen med dem og hver gang noen så i kamera eller ikke stod der de skulle bannet den ellers så sindige kameramannen.
De brukte et Sonykamera som heter HDW-F900 festet til steadicam. Dette er den første filmen som ble filmet rett på harddisk, som de bar etter kamerateamet, og harddisken hadde nok plass til 100 minutter. Filmen varte i 99 (med rulletekster vel å merke) og de printet den over til 35 mm.
Uansett hvordan jeg vender og vrir på det er Russian Ark ett mesterverk. Den ser bra ut og har kostymer, nesten uten sidestykke. Hitchcock prøvde noe lignende med The Rope (Repet) i 1948, men filmet da på film og kunne maks filme i 10 minutter før rullen måtte skiftes. Da gikk det noen fremfor linsen eller de panorerte kameraet forbi en vegg slik at de kunne klippe. I Russian Ark er det et take.
Filmen ble ingen kommersiell suksess og har spilt inn ca 40 mill. Knut Elstermann har laget en dokumentar som heter In one breath og tar for seg hele prosessen som skulle til for å fullføre Russian Ark.
