Her er den store kamerasnakkisen i april. Et stabiliseringssystem som kommer til å revolusjonere steadicam industrien og ikke minst forenkle bruken. Innretningen er en trippel-akse digital gyro-stabilisator, for å si det enkelt, som lar deg løpe, tilte og panorere kameraet uten at det ser shaky ut.
MoVI M10 kan bestilles gjennom www.freeflysystems.com. Prisen ligger på $ 15.000, men du kan få en enklere model, M5, til halve prisen. MoVI M10 kan håndtere et kamerahus, med linse, på opp til en samlet vekt på 4,5 Kg. Den klarer fint et Red Epic kamera, et Canon 5D Mark III, og avhengig av linsen kan man montere et EOS Cinema kamera. Systemet fyngerer ved bruk av strøm og avhengig av bruk så varer batteripakken i 3-6 timer, men produsenten kommer til å legge ved batterier til å filme en hel dag. Prisen på ekstra batteripakke er foreløpig uklart.
Man vil nok tro at systemet fortsetter å utvikle seg og at tyngre kamera kan brukes senere. Den anerkjente fotografen Vincent Laforet, som tidligere har vunnet Pulitzerprisen, og var en av de første som gjorde seg bemerket ved å lage filmer ved bruk av Canon fotoapparat, har laget denne bakomfilmen til den første kortfilmen som har brukt dette systemet. Her får du inntrykket av hvor bra det hele ser ut og hvor enkelt det er å håndtere i forhold til et Steadicam, eller lignende.
Lansering er tidligst i juli 2013, men det kan også dra seg frem til september. Man kan bestille MoVI M10 hos Interfoto allerede nå for å få den når den kommer. 86.000 eks mva koster den der.
http://interfoto.no/aktuelt/produktnyheter/MOVI-M10.aspx
God fornøyelse.
Her er et intervju med Vincent Laforet om MoVI M10.
Man kan kanskje spørre seg selv om hvorfor man vil legge ut en såpass voldelig musikkvideo på bloggen. Vel den er rett og slett utrolig bra laget og man får vist potensialet til Go Pro kameraet og hva man kan få ut av en god klipper, ett band, fem stuntmenn, 40 kompiser og tidenes thumbnail. Videoen er regissert av Ilya Naishuller og fotoansvarlig heter Sergey Valyaev. Både bandet og de involverte kommer i fra Russland. Videoen ble filmet i løpet av ni dager på en fabrikk ved Moskva, samt noen scener ble filmet i de franske alper.
Hovedstuntmannen har kameraet festet til hodet slik at videoen er et sammenhengende POV. Formålet med prosjektet var action, action og action. Det skal sies at ingen dyr kom til skade og det er god grunn til å bekymre seg for en hund, etter et halvt minutt. Det er en tøyhund fylt med 12 kilo stein som fyker gjennom vinduet.
Det var i grunn alt jeg ville røpe for nå. Se filmen og om du ser godt etter får du et glimt av thumbnailen også. I skrivende stund har den i underkant av 12 millioner treff på YouTube, og det i løpet av fire uker.
Det er svært gode grunner til at Tarantinos Django Unchained har 18 års grense og det er også gode grunner til at filmen kunne vart 20 minutter kortere, men denne scenen med bla Don Johnson er god nok grunn til å se filmen som varer i 165 min. Dette er det morsomste jeg har sett på svært lang tid.
Don, eller Big Daddy som han heter i filmen, har fått med seg en god gjeng for å ta rotta på Django. De er klare til å angripe ikledd KKK-hetter. Hetter som de er svært misfornøyd med. Gruppen representerer ikke selve Ku Klux Klan, men forgjengeren The Regulators.
Filmen ble i april 2013 stoppet av sensorene i Kina der Tarantino blir oppfordret til å gjøre blodet mørkere og dempe splatterblodet. Ordet "nigger" eller et tilsvarende ord blir sagt over 110 ganger.
Uansett, så anbefaler jeg denne på det sterkeste, om du er over 18 år vel å merke.
I dag så jeg filmen 12 Angry Men (12 Edsvorne Menn) atter en gang. Det er for meg stort sett den beste filmen som er laget, alltid inne på topp tre listen, og selv om den kom ut i 1957 og var Sidney Lumets debutfilm har den holdt seg bemerkelsesverdig godt. Jeg viser den til Film/Foto klassen min vært år og inntrykket er at den holder stand.
Med sine 365 klipp foregår den stort sett inne i ett juryrom i New York der 11 menn skal overbevise Henry Fonda om at han tar feil og derfor må den siktede gutten sendes til den elektriske stol. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at Fonda er vår mann, for han var alltid det. Bortsett fra i Sergio Leones, Once Upon a Time in the West. I tillegg til å spille hovedrollen så produserte Fonda filmen som tok 21 dager å spille inn og den kostet den nette sum av $350.000. Manuset ble skrevet av Reginald Rose som et teaterstykke for TV.
Filmen ble ingen umiddelbar hit selv om den var nominert til tre Oscar. Broen over Kwai (David Lean) vant de prisene det året. Det har blitt gjort en politisk korrekt tv-versjon av filmen (1997), den har jeg ikke sett til tross for at hovedrollene spilles av Jack Lemmon, George C. Scott og James Gandolfini. Den er regissert av William Friedkin (Exorsisten) og vant Golden Globe. En dag skal jeg nok manne meg opp.
Det Lumet gjør så glimrende i 1957 versjonen er at han bruker kameraet og linsene som en viktig del av uttrykket. Tidlig i filmen er det mange Wide-shots, ofte filmet ovenfra, i midten er kameraet noe tettere i øyenivå og under klimakset er det veldig nært, lite dybdeskarphet og undervinklet.
Skuespillerprestasjonene er rett og slett en studie. Og hvordan karakterene bygges opp finnes knapt i noen annen film. Selv om de 12 skuespillerne stort sett er i ett rom, eller nettopp derfor, lyssatte de, i enkelte scener, bare den ene halvdelen av rommet. Det betydde at skuespillerne måtte hoppe rett inn i en ukes gammel dialog med samme tenningsnivå. Det er ganske utrolig når du ser filmen. Før filming forberedte de seg i 14 dager og Lumet lot skuespillerne spille scenene om igjen og om igjen på settet uten at kameraet gikk i opptak, slik at de de skulle bli slitne og irritable.
Henry Fonda likte ikke å se seg selv på film og når han hadde sett nesten halvparten av 12 Angry Men gikk han bort til nervøse Lumet og sa: Sidney, it´s magnificent! Så forlot han kinosalen. Senere har Henry Fonda sagt at dette var en av de tre beste filmene han spilte i.
Henry Fonda (1905-1982)
Jeg har hatt den som en god favoritt i lang tid og fikk det for meg for noen år siden å sjekke om den var inne på IMDbs topp 250 liste. Den lå faktisk på 7. plass og i dag ligger den på 6. plass. Midt mellom Den Gode, den Onde og den Grusomme (5) og The Dark Knight (7).
Lumet døde i 2011 og han laget filmer hele livet. Mest kjent er han nok for Mordet på Orient Expressen, Dog Day Afternoon og Network, men han avsluttet sin 50-årige karriere i 2007 med Before the Devil Knows You are Dead.
Mitt favorittband er islandske Sigur Ros. Enkelt og greitt. Bandet er så mykje meir enn musikk og det er så mykje meir enn musikken som ligg og duppar på hitlistene. Eg skriv på nynorsk no, det er heilt rett å skrive på nynorsk når det handlar om Sigur Ros. Dei kjem med ny plate på måndag og eg gler meg. Den høyres tyngre ut enn den forrige, dystrare, mørkare, men det høyres ut som Sigur Ros. Dei gjer kva dei vil og det gjer det med hjartet. Vi (altså fansen) har venta i fire år på denne plata. Jonsi (vokalisten) si soloplate var bra, men ikkje like bra. Vi merka det, men sa det ikkje til nokon.
Sigur Ros vart stifta i 1994 og det betyr siger-rose, oppkalt etter vokalistens lillesyster (Sigurros) som vart fødd same dag som bandet vart stifta. Dei strevde med uttrykket i starten og rett før dei gav ut debutalbummet, Von (1997), var dei nær ved å forkaste heile prosjektet. Smekkleysa Records, drevet av tidlegare Sugarcubes medlemmer, hadde likevel trua og det fyrste året selde dei den nette sum av 313 plater. Den kom ut på nytt i USA og Storbritannia i 2004.
Året etter gav dei ut Agætis byrjun med produsent Ken Thomas. Så vart singelen Svefn-g-Englar gitt ut i Storbritannia og det var då eg traff dei for fyrste gong. Ikkje personleg, men gjennom videoen til songen som varer i over 8 minutt. Det heile skjedde i 35 York Rd, Aldershot. Min gode venn og studiekamerat Iver Bostad hadde sett den først og tenkte at det her var noko for meg. Tveen var ikkje større enn den måtte, men musikken og videoen gjorde inntrykk.
Vi var like imponerte begge to, der vi såg desse downsborna dansa som englar. Lite visste eg då at eg sjølv skulle få ein gut med downs og i gode downslag viser eg denne videoen til andre foreldre og dei likar det. Slik er det med oss downsforeldre. Vi likar å sjå andre med downs som gjer ting. Songen har vore med i Vanillas Sky, CSI episoden Slaves of Las Vegas, The 11th Hour og i fjor var den med i den kanadiske filmen Cafè de Flore.
Men Iver hadde eit ess i ermet. På same dvden var det ein video til, B-sida, og det var då eg forstod at det gjekk an å vise andre ting i videoar enn bling bling hip hoparar med puppedamer og feite bilar som hoppar opp og ned. Ikkje at det er det verste, men no hadde vi funne det beste. Musikkvideoen var rett og slett ein kortfilm i slow motion, med skodespel frå øvste hylle. Den hadde bodskap og natur.
Regissørane Arni og Kinski (biletet under) hadde klart å skape eit uttrykk og ein stil som gav usletteleg inntrykk og videoen vann prisar på Island. Dei har og laga videoar med Snow Patrol og Placebo.
Dette er kanskje min favorittvideo gjennom alle tider, men den knivar med Radioheads - No Surprises. Som ein digresjon kan eg leggje til at Sigur Ros var oppvarmingsbandet til Radiohead i ein periode. Her kjem Vidrar Vel Til Loftarasa.
Den neste plata heiter ( ). Her hadde ikkje songane titlar og alle songane er sunge på Hopelandic. Eit konstruert språk som fonetisk liknar på islandsk, men dei vil at den som lyttar skal skape sine eigne meiningar. I samme periode samarbeidar bandet med Radiohead og skal gi ut ein split EP. Sigur Ros sine songar heiter Ba Ba, Ti Ki og Di Do. Radiohead sine songar kom aldri ut.
I 2005 kjem Takk og dei får kanskje sin aller største hit med songen Hoppipolla som betyr noko sånt som å hoppe i søledam. Musikkvideoen er atter eingong folkeleg og vakker der pensjonistar gjer røverstrekar. Eg er overtydd om at du har høyrt songen før. NRK har brukt den, BBCs Planet Earth, Fotball VM, i trailerne til filmer som Slumdog Millionaire og Children of Men og den er i sluttscena på Mark Palanskys film Penelope. Frå no av vert bandet eit av dei mest brukte banda i film og tv.
Her er Hoppipolla:
Ein annan singel frå plata, Glòsòli, vart spelt og vist mykje på NRK2 Svisj i si tid, før programmet vart jukebox med sjangrar som Danseband og Country.
Denne videoen har samme stil, men budsjettet er nok noko høgare enn det har vore før. Det er ein kanonbra video, som vanleg.
Etter suksessen reiser dei heim og lagar musikkdokumentaren Heima. Det er ein turnè som vert filma og bandet spelar på dei minste og raraste plassane. Folk strøymer til og i intervju får bandmedlemmane filosofert over musikk, bransje og heimstad. Filmen gjekk på NRK for litt sidan, men her er den om du har 97 minutt til rådigheit.
I 2008 kjem Med Sud i Eyrum Vid Spilum Endalaust som betyr noko sånt som; Med støy i øyrene spelar vi uendeleg. Dette albumet fekk stort sett gode kritikkar og er nok mitt Sigur Ros favorittalbum.
Den eg vil vise her er ein staseleg video der bandet har pynta seg og reist til London. Àra Bàtur heiter verket. No står dei klare i sjølvaste Abbey Road og dei slår på stortromma for å seie det slik. Håper du ikkje er allergisk mot gåsehud.
Songen Festival frå samme plate vart brukt i klimakset til Danny Boyles herlege 127 Hours.
No ligg altså Valtari inne i Itunes systemet og ventar på at slike som meg skal drage fram VISA kortet førstkommande måndag kjøpe den nyaste plata i verda. Og eg skal det. Dei har solgt over ein million plater med sin smale musikk, utan å følge straumen. Videoane er like karakteristiske som før og den nyaste er like enkel som Bob Dylan og like stilsikker som Ingemar Bergman. Den heiter Èg anda.
Heia Sigur Ros og heia egne vegar.
