DeUsynlige (2008)

Idag har Baard Ole Grøtta bursdag. Jeg gratulerte ham med dagen for noen timer siden og spurde hva som var favorittfilmen hans. DeUsynlige kom det etter en liten stund. Da tenkte jeg at det var på sin plass å vie dagens oppmerksomhet mot Erik Poppes film og bursdagsbarnet fra Åndalsnes.

Det blir nok ikke vanlig at jeg skriver en blogg for hvert bursdagsbarn, men det var i NRK Møre og Romsdal, hos Baard Ole, vi i The Margarets fikk spille inn våre første demoer gratis i mars 1992 og det var i leiligheten hans vi satt på vorspiel og så True Romance og Skjønnheten og Udyret hver helg, på Laserdisc.

Filmen følger to hovedpersoner der den ene av de, Jan Thomas, slipper ut av fengsel etter åtte år. Han har sonet for å ha drept en fire år gammel gutt. Han vil starte på nytt og treffer alenemoren Anne, som har en sønn i samme alder som drapsofferet. Den andre hovedpersonen er moren til den døde fireåringen. Hun får greie på at morderen har sluppet fri og historiene deres flettes sammen.
 Erik Poppe

Filmen mottok strålende kritikker og Erik Poppe har laget en av de beste filmene i Norge noengang. Punktum. Den eneste som slaktet film og regissør var Natt og Dags Gaute Brochmann som avslutter slik: I programmet til Haugesund står Poppe omtalt som en ener. Det er bare nesten sant. Han er et null.

Erik Poppe startet som fotograf, ble filmfotograf og var hovedfotograf på Bent Hamers snodige film Eggs. For den vant han Kodak Award i Moskva før han proklamerte at han sluttet som fotograf. Han er også medeier i produksjonsselskapet Paradox som bla har gitt ut Knerten, En ganske snill mann, Fatso, Rottenetter og den hardt slaktede Pax. Poppe gjorde suksess med DeUsynlige også i utlandet og fikk umiddelbart tilbud fra Warner Brothers om å få lage den amerikanske versjonen av samme film. Det har ikke skjedd ennå, men det jobbes med saken. Jake Gyllenhaal er nevnt til rollen som Jan Thomas.
 
Jack Gyllenhaal som Jan Thomas?

Regissøren er en av de få norske som klarer både å slå an hos både publikum og kritikere og han er en ivrig debatant og pådriver for den norske filmskolen. Poppe er ikke redd for å blande inn religion i filmene sine og er en av de få som virkelig tør å ta tak de store, vanskelige spørsmålene. I Hawaii Oslo kom det tydelig frem, og i DeUsynlige er feks kirken en viktig arena da hovedkarakteren vil ha jobb som organist. Vann blir også brukt som symbol på synd i starten og renselse etterhvert. Den engelske tittelen er Troubled Water og han spiller faktisk Bridge Over Troubled Water på kirkeorgel i filmen. Kirkeorgelet er også en slags karakter i filmen uten at jeg skal utdype det videre. Det visuelle uttrykket som går på følelser kommer til syne i scener der handlingen foregår ute i sollys og Jan Thomas velger å være i skyggen. I enkelte scener kan det også sees at regissøren har vært fotograf før uten at jeg skal ta ifra den strålende fotografen John Christian Rosenlund noe av æren. Rosenlund som forøvrig er fotograf på NRKs storsatsing Halvbroren.

Pål Sverre Valheim Hagen, sist set i "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?",  gjør som alltid en strålende jobb. Men han har liksom ikke slått helt igjennom. Han er ikke et household name. Men fra høsten av så tror jeg det vil ordne seg. Han er Thor Heyerdahl i storfilmen Kon-Tiki som har premiere 24 august 2012.












Pål Sverre

For meg kan tempoet og fargene i DeUsynlige minne om Krzysztof Kieslowskis Veronikas to Liv (1991). Jeg er overbevist om at Poppe er inspirert av polakken. Den gulgrønnheten over filmen er mye sterkere i Veronikas to Liv, men feelingen er der i DeUsynlige. Musikken er også karakterer i Kieslowskis filmer slik orgelet er i DeUsynlige.

En annen referanse er Kieslowskis triologi Blå, Hvit, Rød som er tre uhavhengige filmer som kan sees uten de andre (selv om det er magisk å se de rett etter hverandre). Hos Poppe er debutfilmen Schpaa, Hawaii Oslo og de Usynlige kjent som Oslotriologien.

Irene Jacob


Det var vel det jeg hadde å si om bursdagsbarnets favorittfilm og de som har laget den, så får vi se da om den amerikanske versjonen kan måle seg med den norske. Jeg tviler, men det sies at det er Poppe som skal regissere den òg så da er det håp.

Her er traileren fra DeUsynlige.

Ha en god bursdag Baard ´The Bearded Colargol´ Ole.

Cockwork Orange

Like før jul hadde klassen min Hollywood Night på Holtekilen. Elevene gjorde seg flid og kom utkledd som diverse filmkarakterer. Mari på Sosiologi kom som Alex fra Stanley Kubricks A Clockwork Orange og det varmet et hjerte at dagens blomstrende ungdom kjenner til filmen og karakteren. Men i lunsjen idag ble min begeitring justert noe ned. Jeg fikk spørsmål fra en annen elev, la oss kalle henne Susanne, om vi ikke kunne se klipp fra den filmen Cockwork ett eller annet. Den som Mari kledde seg ut som. Det var da jeg tenkte det var på tide med folkeopplysning atter engang og her er den korte historien om A Clockwork Orange som kanskje like gjerne kunne hett Cockwork.


Stanley Kubrick ble ferdig med filmen
A Clockwork Orange for 41 år siden. Det samme året som jeg ble født. Han tok tak i Anthony Burgess sin roman ved samme navn (Den Mekaniske Appelsin, norsk boktittel) som kom ut i 1962. Kubrick brukte den amerikanske utgaven av boken, noe Burgess ikke var videre fornøyd med. Ingen hadde tro på at det gikk an å filme romanen som tok for seg tilfeldig ultra-vold. Burgess skapte sitt eget språk i boken som han kalte for Nadsat og det var en blanding av russisk og engelsk. Kubrick skapte sitt eget univers og filmen ble en slags Science Fiction fabel i nær fremtid.


Hovedkarakteren Alex De Large (15-17 år) tolkes brilliant av Malcolm McDowell som i realiteten var 27. Han får sine kick av Beethoven, porno og tilfeldig vold der han herjer og voldtar sammen med vennene sine (kalt Droogs på Nadsat). En av filmens mest minnerike scener er den grusomme voldtektsscenen da han synger Singin in the Rain samtidig som han grisebanker et ektepar. I film kalles dette kontrapunktisk musikk og er musikk som står i kontrast til bildene. Feks horror musikk på en kjærlighetsscene. At Alex skulle synge stod ikke i manus, men etter at de hadde improvisert det frem likte Kubrick det så godt at han sporenstreks kjøpte retten til å bruke Singin in the Rain for $10.000.

En annen scene man husker er da Alex slår en keramikk skulptur, formet som en penis, i hodet på en kvinne slik hun dør. Etter dette blir Alex arrestert og det er her det geniale med filmen slår inn. Når han er på rehab får vi et innblikk i hvordan systemet forandrer vår mann til å bli en kujonaktig spyttslikker. Når han slipper ut har han mistet all livsgnist og ikke nok med det: Droogsene har blitt politi. Er man god bare fordi man ikke er ond? Da "politivennene" drar Alex mellom seg har de nr 665 og 667 på seg og impliserer at Alex er 666.

Det er i det hele tatt mange uforglemmelige bilder i filmen og den har inspirert svært mange i etterkant. Et bilde man aldri glemmer er da Alex blir tvunget til å se filmer og øynene blir holdt åpne med små kroker. For at øynene ikke skulle tørke ut dryppet en lege dem med jevne mellomrom. Legen i filmen er en ordentlig lege.

Kubrick og MacDowell på settet

Digresjon 1: Da jeg studerte film i Farnham rett før milleniumsskiftet jobbet jeg på pub for å få råd til de lange telefonsamtalene hjem til Jill Therese (nå min kone). Hver lørdag kom Pauline Taylor inn og begeitringen ble stor da hun fortalte meg at hun hadde spilt psykiater i A Clocwork Orange. Hun levde på det hele livet og jeg levde lenge på at jeg kjente en som hadde spilt i Kubricks film.

Da filmen kom ut ble den X-rated, men fire Oscarnominasjoner gjorde at den slo an og den ble Warner Brothers mest innbringende det året. Det er forøvrig bare den og Midnight Cowboy (1969) som har vært Oscarnominert som beste film og X-rated samtidig. Reaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg og filmen fikk skylden for å ha inspirert til vold mot hjemløse. En hollandsk jente ble også voldtatt av en gjeng som sang Singin in the Rain og var ikledd bowlerhatter og hvite klær. Da skjedde det noe som i 27 år var et mysterium. Stanley Kubrick ville ikke at filmen skulle vises i England før etter hans død. Og så skjedde. I senere tid har det kommet frem at Kubrick familie ble truet på livet og derfor trekte han den tilbake. Den var ikke å oppdrive fra 1973 - 2000.

Fra innspillingen startet til filmen var ferdig tok det under ett år, noe som var Kubricks raskeste. Etter han laget 2001 - En romodysse skulle han igang med Waterloo, men pengene var ikke der. Da fikk de tak i rettighetene som faktisk, på et tidspunkt, Mick Jagger hadde kjøpt for $ 500. Jagger hadde en visjon om at han selv skulle spille hovedrollen og resten av Stones skulle spille Droogs. Dette skjedde heldigvis ikke. Stones er flinke, men de er flinke til å spille i band.

Inspirasjon
Filmen og den merkelige historien har inspirert mange og allerede i 1965 laget Andy Warhol en 70 minutts spillefilm som han kalte Vinyl.

Men det er heldigvis Kubricks klassiker folk flest forbinder med A Clockwork Orange.

* Da avdøde Heath Ledger skulle finne inspirasjon til The Joker var Alex De Large en av dem.
 
Digresjon 2: Nick Drake var også inspirasjon for Heath Ledger.

* Motley Crue har brukt bilder fra filmen i sin video Hooligans Holiday
* Sepultura har brukt Clockwork Orange til sitt konseptalbum A-Lex
* Tøffingene i Slipknot har to masker som er inspirert av filmen.


Chris Fehn fra Slipknot

* Green day referrer til Ultra-Violence i sangen Pulling Teeth.
* Punkrockerne Rancid skrev sangen Clockwork Orange
* Jonathan Glazer laget den strålende musikkvideoen The Universal for Blur. De er Droogs.

Dette var bare noen av referansene.

Filmen er en klassiker som har noe mytisk over seg. Den holder seg godt og vil nok inspirere lenge etter de som leser dette har gått bort. Dette skyldes også at den har spredd sine referanser til andre medier så godt som den har gjort. Clockwork Orange har også blitt satt opp som teater over hele verden, også i Norge, men kritikken har ikke alltid vært like god.

Potato Clockwork Orange

Bart som Alex

Her har du hele filmen i løpet av 30 sekunder.

Uansett. Nå vet du mer om filmen du aldri glemmer.

Spielberg snakker litt om at Clockwork Orange er den første "Punk rock" filmen. Hva nå enn det er. Han kan hentyde til at filmen er laget på 60-tallet, men jeg tilgir deg Spielberg. Kubrick skrev manuset til A.I. og ville lage den, men døde i 2000. Spielberg fullførte prosjektet til en helt middelmådig film.

Vi snakkes.

Skjønnheten og Cocteau

Skjønnheten og Udyret (1991) er etter min mening den beste Disneyfilmen og jeg husker at vi så den flere ganger på vorspiel hos Baard Ole Grøtta tidlig på 90 tallet. Jeg har akkurat regissert Knut Nærums Peer! og åpningslåten der er nettopp åpningslåten som de har i Disneys film. Den surrer og går med norsk omskrevet tekst i mitt hode og jeg skal nå prøve å skrive den utav systemet. Filmen var i sin tid den første tegnefilmen som ble Oscarnominert som Beste Film, men den tapte for Nattsvermeren. Filmen vant 2 Oscar, både for beste Original musikk og sang. Jeg kan leve veldig med at Nattsvermeren vant beste film.



Historien står som en klassiker idag, og ble publisert av franske Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve allerede i 1740. Den ble gjort til opera i 1771 og har levd på forskjellig vis helt frem til idag. Så kommer vi til poenget.

I 1946 laget Jean Cocteau sin versjon av La Belle et la Bete. Den tar seg også historiefortellerfriheter, men står kanskje igjen som en av regissørens vakreste filmer. Disneykonsernet har helt klart sett den da de skulle hente inspirasjon endel år senere. Det ble også skrevet en opera basert på Cocteaus versjon i 1994.














Jean Cocteau




Om du ikke har sett Jean Cocteaus filmer kan jeg anbefale deg å ha et åpent sinn og la denne multikunstneren av en franskmann slippe inn. Han ble født i 1889 og døde i 1963. Hans mest anerkjente film Orfeus har et klassisk cover som The Smiths lånte til singelen This Charming Man.

Her er et klipp fra Cocteaus Skjønnheten og Udyret, han leser voiceoveren selv. Du får kjøpt Cocteaus filmer der du kjøper slikt. Feks Platekompaniet. PS! Kan også anbefale musikken til Cocteau Twins, men det er en annen historie.

Fra Beauty and the Beast (1946)