Apocalypse Now (1979)
Dette er etter min mening Francis Ford Coppolas siste mesterverk. Anslaget må være ett av de filmhistorisk beste og setter et solid uttropstegn til USA og 70-tallet. Fredelige palmer blir til et flammeinferno samtidig som The Doors klassiske The End spilles. Vi hører Martin Sheens tanker, mens han ligger i en seng og ser på viften i taket. Vi hører lyden av rotorbladene fra et helikopter. Han går bort til persiennen og ser ut;
Saigon. Shit! I am still only in Saigon, er åpningsreplikken og det er ikke tvil om hva dette skal handle om. Sheens slitne stemme loser oss inn i et univers som skal ende opp i Marlon Brandos land. God tur.
The City of Lost Children (1995)
Et av de anslagene som har gjort størst inntrykk er fra filmen som heter De fortapte barns by på norsk. Den er regissert av Marc Caro og Jean-Pierre Jeunet. Måten man starter på er veldig Disneyaktig og det ser ut som julaften slik man bare kan drømme om. Tauet til nissen kommer ned pipen og... Jeg sier ikke mer. Etter et slikt anslag kan alt skje i denne filmen, og det gjør det. Jeg nekter å tro at ungen i dette anslaget spiller; han er dritredd. Den gode flyten i kameraet i starten blir også gjort om og effekten av ett jump-cut skaper nydelig effekt uten at det blir påtakelig. Musikken og kontentum har et strålende samspill og bildet bølger. Det hele blir rett og slett guffent. Jeunet er nok mest kjent for Den fabelaktige Ameliè fra Montmartre, der han bruker et gulgrønt skjær i lyset. Det samme gjør han i denne filmen. Kos deg med nissene fra helvete.
Once upon a Time in the West (1968)
Regissert av Tarantinos favorittregissør, Sergio Leone. Dette er etter min mening et av de beste anslagene i filmhistorien. Hvordan vi må vente, hvordan kontentum skaper et perkusivt soundtrack og ikke minst dialogen når Charles Bronson endelig ankommer stasjonen og blir møtt av tre karer som skal drepe ham. Replikken: You brought two too many er helt magisk.
Scenen er innspilt i Spania og de hadde satt av fire dager til innspilling. Etter de var ferdig med innspillingen dag 1 klatret Al Mulock (mannen som snakker til fuglen og tar hånden i vannrenna) opp på et tak og hopper utfor. Han ville ta livet sitt da han manglet stoff. Mulock har fremdeles på seg klærne fra settet og Sergio Leone beordrer en i crewet til å få tak i klærne før han kjører avgårde med sykebilen slik at de kan fortsette med stand in. Skuespilleren døde på vei til sykehuset grunnet de humpete veiene i Spania. Et knekt ribben punkterte en lunge. I slutten av introen er det ingen nærbilder av hans karakter. For å få til fluen som går på kinnet smurte de at tynt lag med syltetøy på skuespillerens ansikt og indianerkvinnen som løper for livet ble spilt av en prinsesse fra Hawaii. God fornøyelse.
PS! Hele åpningen ligger ikke sammenhengende på YouTube så her går vi inn i åpningens klimaks etter 10 minutter. Se filmen!
James Bond - Quantum of Solace (2008)
Regissert av Marc Forster og den andre filmen Daniel Craig spiller Bond. Stuntmannen Aris Comninos ble alvorlig skadet i denne åpningsscenen som kanskje er den beste scenen i filmen. Hvis du lurer på hva Craig tjente på denne filmen så cashet han inn i underkant av 50 millioner kroner. Mer enn det dobbelte av hva han fikk for Casino Royale, som etter min mening er en bedre film. Det går forholdsvis fort i starten her og de hadde bare fem uker å klippe hele filmen på i motsettning til 14 uker som Marc Forster var vant til. en annen ting dette anslaget her gjør er å linke denne filmen til Casino Royale. Og det er ikke vanlig at to James Bond filmer linkes sammen slik.
Touch of Evil (1958)
Orson Welles, som er mest kjent for Citizen Kane, regisserte Touch of Evil ved et uhell. Han var egentlig leid inn som skuespiller, men hovedskuespilleren Charlton Heston trodde Welles skulle regissere og takket ja til rollen på grunn av det. For å blidgjøre Heston ble Orson Welles tilbudt jobben. Han filmet stort sett om kvelden for å unngå produsenter i dress, men under klippingen fikk han sparken. Orson Welles ville ha navnene på skuespillere og crewet etter filmen og ikke over den nå så berømte åpningsscenen. Welles fikk ikke viljen sin, men like før han døde i 1985 skrev han en avhandling om hvordan hele filmen skulle klippes. Filmen ble klippet etter hans ønske først i 1998, 40 år etter at den kom ut.
Anslaget starter med et nærbilde av en hånd som stiller tiden på en bombe. Så kommer en kransekvens uten klipp som er helt utrolig. Klippet måtte filmes flere ganger på grunn av at en av grensevaktene glemte replikken.
Janet Leigh spiller også en av hovedrollene. To år senere skulle hun udødeliggjøres ved å bli drept i Alfred Hitchcocks berømte Psychodusjscene. Touch of Evil er kanskje den filmen som har inspirert Jean Luc Godard og Francois Truffaut mest og de begge debuterte med hver sin film ett og to år etterpå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar