23. feb. 2014

1001 Filmer

I dag 23. februar skal jeg starte noe jeg har ventet på i ti år. Se "1001 filmer før jeg dør", i kronologisk rekkefølge. Jeg tar utgangspunkt i Schneiders bok og den norske utgaven som kom i 2003. Snurr film!



13. nov. 2013

Manusforfatterens tid er nå?


Etter å ha lest Aftenposten K sitt inspirerende stykke om at det er en ny generasjon tv-forfattere som skal forandre norsk dramaproduksjon, er jeg både optimistisk og skeptisk. Nå skal altså manusforfatteren få større frihet/påvirkningskraft og være en større del av sluttproduktet, slik som hos storebror Danmark.


Den største fallgruven for norsk drama nå er at vi gjør som i Danmark og lar de beste manusforfatterne skrive de beste historiene, for SÅ å tro at det ordner seg. For det er jo ikke akkurat de gode historiene det har skortet på i for eksempel Erobreren og Halvbroren. Jeg venter i spenning på å se om produsenter, regissører og ikke minst skuespillere er gode nok til å formidle intensjonen fra manusforfatterne som har The Wire, Mad Men og Broen som rettesnor.

 House of Cards

Jeg tror ikke de beste regissørene og skuespillerne i Norge har sett verdien av TV, slik som i Danmark og USA. Jeg ser ikke for meg at Erik Poppe er klar for å gjøre det David Fincher har gjort med House of Cards, og det er her skeivfordelingen ligger som en mare for meg. Det hjelper ikke å ha førsteklasses manus, med annenrangs regissører og skuespillere. Det beviser vi gang på gang, og det er jo måte på hvor mange serier Baasmo Christiansen kan spille i.

NRK skal ha for å ha adoptert både Halvbroren og Erobreren (ca. 50 mill), men de beviste at det å bruke mye penger på gode bøker ikke nødvendigvis blir suksess, selv om de fastslår ukentlig suksess i seertall og Halvbroren vant riktig nok en pris i Seoul.
Publikum er med rette beinharde og seeren måler jo det man ser på tv mot alt det andre som blir vist. I Halvbroren ble vi (publikum) mest opptatt med å fokusere på nordnorsk dialektbruk, i stedet for å la oss rive med i Per Olav Sørensens regi. Erobreren hadde noen fatale specialeffects-klipp, som ødela det meste for min del. Stakkars manusforfatter, tenkte jeg, flere ganger.

 Halvbroren

Hadde det blitt en sesong to av Lilyhammer basert på storyen alene og ikke at sesong en ble en salgsuksess? Jeg tror ikke at NRK hadde turt å satse basert på gode manus og dårlige seertall, men her kan jeg ta feil. Jeg håper de som skriver nye serier nå får tid til å tenke storyer i det lange løp og skrive storyer for TV, med hjertet.

En av mine favoritter er Mad Men og det sies at om sesong en ble gitt ut i dag ville den ikke ha slått an. Hypotetisk selvsagt, men det å kaste seg på en bølge fra Skagerak som om danskene har den hellige gral er jeg usikker på om er den rette veien å gå. Det kan inspirere, men vi må ikke bygge nasjonalfundamentet på det, vi må gå egne veier, ikke gjengrodde stier, som styrker hele produksjonen.

 Helt perfekt

Jeg skulle ønske at TVNorge kastet seg på dramabølgen og tok det like seriøst som de har klart å gjøre med komedie. Jeg tror det er der manusforfatterne har fått blitt med lengst i perioden frem til det ferdige produktet og regissørene har fått tillit, og det håper jeg man våger hos NRK og de produksjonsselskapene som har sagt at det er slik det skal bli fremover.

Nå venter jeg i spenning på filmadopsjonen av boka Beatles og satser på at det blir den siste adopsjonen på en stund. Storyen som er en del av vårt forfatterarvesølv er jo skrevet av Saabye Christensen og for at det skal bli skikkelig bra er det danske Peter Flinth i regissørstolen. Jeg vet at Gud grep inn og berget filmen fra å bli regissert av Sandberg og Rønning, men det må da finnes noen verdige i Norge. Jeg føler det blir som å leie inn Bendtner på landslaget for å tro at den norske klubbfotballen blir bedre. Jeg fatter det ikke.

 Klovn

Vi kan se oss blinde på Danmark og tenke at det er slik ting skal bli Helt Perfekt, men det er jo tross alt Klovn som gjelder. Vi må gi våre egen Klovner tillit slik at vi som skapere kan utvikle oss i alle ledd. Det er da vi blir gode, det er da vi blir det vi skal være og ikke det danskene er.

Med hell og lykke til de som nå svetter ut nye norske manus og ideer.

17. sep. 2013

Pionèr - Filmen som ville alt



Jeg tok med Film/Foto klassen min for å se Pionèr uten at de ble helt overbevist og jeg kan langt på vei være veldig enig. Det som skurret var først og fremst manuset, men først litt skryt.
Aksel Hennie spiller her sin beste rolle. Han er troverdig og klarer å formidle tanker til seeren, men det er ikke rart han har blitt muskuløs slik han bærer denne filmen på sine skuldre.
Den andre positive er scenografien som gjør dette til et troverdig 1980. Lyden er veldig mye bedre enn en gjennomsnittsfilm fra Norge og en kuriositet er det jo at den franske duoen Air har laget soundtracket.


Men så til selve storyen, og her er det spoiler alert. Det er sjelden jeg reagerer så negativt på manuset etter å ha sett en film, men det ble jo til at jeg satt og ventet for å se hvem som hadde skrevet dette. Og jeg ble vel ikke overrasket da det kom opp hele fem navn.
Nikolaj Frobenius (Øyenstikker/Sønner av Norge), Hans Gunnarsson (Arn/Ondskapen) er to ringrever som jeg virkelig har sansen for. Cathinka Nicolaysen og Kathrine Valen har begge Pionèr som sin debutspillefilm. Og til slutt er regissør Erik Skjoldberg kreditert. Fem mennesker med stort sprik i erfaring og forutsetninger. Det er stort rom for å spekulere i hvordan denne sammensetningen har jobbet med manuset. Jeg har ikke grunnlag for å si om prosessen var god eller dårlig, men for meg så ligger det en del kompromiss under overflaten, so to speak, og resultatet er dessverre alt man skal bry seg om.


Filmen varer i 106 minutter og starten er spennende. De to brødrene Petter (Aksel Hennie) og Knut (André Eriksen) er bestekompiser. De flislegger et svømmebasseng i Knuts hus og dette bassenget fungerer faktisk ganske bra som en tidsmetafor i resten av filmen. Men uansett; Rett før de skal ut på det første store oppdraget så sier Knut at dette blir det siste dykkeoppdraget før han vil på land og bli dykkeleder. Her begynte alarmbjellene mine å ringe og jeg tenkte; vær så snill å ikke la Knut dø nå. Trengte manuset virkelig denne ”siste oppdrag før alt skal bli enklere” – plantingen? Nei! Herlighet hvor jeg håpet at Knut ikke skulle dø. Men han døde selvsagt innen ti minutter og angivelig var det Petter sin skyld. Resten av filmen handler nå om hvordan Petter skal renvaske seg og her hopper man uti det mot alt og alle. 
Sjelden har jeg vel sett så mange potensielle antagonister og det kan jo funke i for eksempel Muldvarpen, men i Pionèr blir vi faktisk ikke kjent med noen av de onde. De fleste er karikerte og følelsen av EN reel trussel drukner i udefinerbare bakholdsangrep gjennom resten av filmen. 
Det er plutselig en USA mot Norge film, det er en Petter mot Norge film, det er en Petter mot enkesvigerinnen film, det er en Petter mot Petter film, det blir en film som prøver å være alt i løpet av 106 minutter.

En scene det er verdt å nevne er når Petter blir påkjørt bakfra i sin jeep. Petters bil skal bremse opp utav en tunnel og stoppe. Bilen har for høyt tyngdepunkt og velter rundt, noe som ikke var planlagt og det er Hennie selv som kjører. I fortsettelsen av den scenen er det rom for å gi amerikanske Wes Bentley (Mike) som spiller dykkerkollega en dimensjon ekstra, men nei... Han blir good guy noe senere, men det hjelper på en måte ikke. 

Erik Skjoldberg

I tillegg så undervurderer skaperne sitt publikum. Det er spesielt en scene som for meg er helt ubegripelig. Petter har fått tak i et videoopptak av brorens dødsulykke. Han reiser hjem til enken (Maria) og av alle ting setter han på filmen slik at hun skal få se at mannen dør. Det er ingen ny informasjon for henne om ulykken ved å vise dette og hun reagerer med troverdig sinne og blir forbannet på Petter. Hun spør om han er riv ruskende gal og legger til noe sånt som at det ikke er viktig for henne å finne utav dette/se dette. Da sier Petter at det er viktig for ham. På dette tidspunktet er filmen snart slutt og er det noe vi nå vet om Petter er det jo hvor viktig sannheten er for ham! Det er jo derfor vi sitter i kinosalen og har gjort det i en god stund! Vi trenger vel ikke å få det smurt inn i drøvelen.

Det siste jeg vil nevne er i grunnen den haltende mannen på slutten, men det blir for dumt, så jeg vil heller snakke litt om den overdrevne symbolikken som ligger i at dykkerne ofret seg slik at vi skulle få leve og bo i verdens rikeste land.

Siste scene i filmen er at Maria og barnet svømmer i bassenget som nå er ferdig. Petter hopper uti og det kan vel tenkes at han stepper inn for broren på mer permanent basis. Men så skjer det overpompøse. Mens de er i bassenget blir en boreplattform slept utover mot Nordsjøen, tilfeldigvis forbi vinduet. Gutten går opp av bassenget og ser på boreplattformen som glir forbi. Dykkerne har ikke jobbet/blitt drept eller syke forgjeves, så lenge fremtiden kan nyte godt av det. Ekstremt pompøst og jeg følte virkelig ikke at de som laget filmen stolte på at jeg kunne ha forstått dette av meg selv.

Men når alt kommer til alt så var det jo ikke dette mine elever diskuterte etterpå. Da kranglet de om Aksel Hennie kledde bart eller ikke. Uansett så var det ikke meningen å være grinebiter her og jeg er jo fullstendig klar over at man om ikke så lenge kan kaste stein i glasshus, men for meg ble aldri Pionèr noe mer enn en prøveborring. Kanskje de burde ha fått inn et par tre manusforfattere tilJ   


30. jul. 2013

Den Fjerde Veggen - House of Cards

Etter å ha sett ferdig Netflixserien House of Cards (sesong 1) ville jeg gjerne berømme den slik som mange andre har gjort før meg. Men det er vanskelig å skrive for mye uten å røpe noe av plottene, for de er mange, og selv om Frank Underwood (Kevin Spacey) er protagonisten, så følger vi og føler sterkt med en håndfull andre karakterer. Det jeg vil skrive noe om er fortellerteknikken Den Fjerde Veggen og forklare hvordan andre har brukt dette før House of Cards.

I åpningsscenen hører vi en bil som bremser og treffer noe. Underwood kommer ut hoveddøren og en livvakt lurer på hva han gjør ute. Underwood springer mot noe som ligger i veien. Det er naboens hund som klynker. Underwood ber livvakten hente naboen mens han bøyer seg ned mot hunden, hysjer på den, før han sukker og holder en monolog om smerte, bare slik Spacey kan. Midt i monologen så skjer det. Han ser rett inn i kameraet og snakker til publikum, mens han med hendene tar livet av hunden. Naboen kommer, det er forsent. Underwood føler medfølelse og skal sørge for å finne ut hvem det var som gjorde det.
Et fabelaktig anslag, både for hvem han er og hvordan han kommuniserer med oss (publikum) og de rundt seg.

Her ser Frank Underwood i kameraet for første gang og det har knapt gått ett minutt.

Dette er en fortellerteknikk som for all del ikke er ny, og det er også interessant å vite at House of Cards er basert på en BBC TV-serie som kom i fire deler i 1990. Hovedkarakteren Francis Urquhart (Ian Richardson) samtaler også rett i kamera, eller inn i Den Fjerde Veggen om du vil.

Francis Urquhart snakker til oss i BBC TV-serien House of Cards fra 1990.

Om man ser for seg en teaterscene med bakvegg og to sidevegger er Den Fjerde Veggen usynlig og publikum sitter på den andre siden. Dette har blitt brukt helt siden Shakespeares dager og det har også blitt brukt av malere der objektene ser rett på oss. I filmmediet er dette mere uvant fordi illusjonen og avstanden er så mye større, men karakterene er mye nærmere. Når man på slutten av 1800-tallet begynte å lage narrative filmer, så var det sjelden skuespillerne så rett i kameraet eller snakket direkte til publikum. Direkte snakk var det heller ikke snakk om før lydfilmen kom i 1927.
Men når Edwin S. Porter laget The Great Train Robbery i 1903 ble det lagt til en scene. Porter mente at scenen kunne gjort like mye nytte for seg helt i starten av filmen, selv om den i dag ligger til slutt. Bandelederen ser rett i kameraet og avfyrer en rekke skudd. Høyst originalt, men ikke desto mindre inspirerende. Martin Scorsese hyller Porters modige valg ved å la Joe Pescis karakter gjøre det samme i fabelaktige Goodfellas (1990).

Justus D Barnes og Joe Pesci ser i kameraet og fyrer løs med nesten 90 års mellomrom.

De filmene som historisk sett har brukt denne fortellerteknikken har ofte vært komedie. I House of Cards er temaene såpass alvorlige og seriøse at det blir særdeles svart humor, på sitt beste, men det blir også en måte vi som seere kan få et pusterom og få svar på spørsmål vi har. De gangene det blir brukt som komikk for komikkens egen del er det ofte ved et lite blikk, eller et vink, noe som vi ser i traileren.

Traileren til amerikanske House Of Cards (2013).

Regissører som velger å la skuespillerne snakke direkte til publikum blir ofte beskyldt for å ta en snarvei i mangel på noe bedre. For meg er det litt som å bruke voiceover. Det fungerer som regel alltid bra om man stoler på seeren og ikke undervurderer publikum.
Min favorittscene der man sannsynligvis har tatt den største sjansen ved å la en skuespiller se rett i kamera, og til de så grader lyktes, er i Hitchcocks, Psycho.

Anthony Perkins som Norman Bates fra filmen Psycho 1960.

Woody Allen har brutt ned Den Fjerde Veggen en rekke ganger og han gjør det til det ekstreme. Han er helt klart inspirert av Groucho Marx som brukte det mye etter den første talefilmen, men Allen lar også andre karakterer delta. Her fra klassikeren Annie Hall.

Scene fra Annie Hall 1977

Uansett om man liker denne formidlingsmåten eller ikke så sitter det nå åtte manusforfattere og skriver sesong to av House of Cards. Manusforfattere og regissører har mye større frihet enn hva de ville hatt om det ikke var Netflix som stod bak. Nå er det på manusforfatterne og regissørenes premisser, og det var bla derfor David Fincher (Se7en, Fight Club) takket ja til å regissere noen episoder samt gå inn som executive producer. Kanskje det er det som er fremtiden, slik det var på 70-tallet. Det er lov å drømme.
Jeg gleder meg til Frank Underwoods neste beretninger uansett hvilken form de kommer i. Sesong 1 var strålende og den er nominert til 7 Emmys.

Her er eksempler fra filmer som har brutt ned Den Fjerde Veggen.


Gratulerer med dagen, nå ligger sesong 2 av House of cards ute på Netflix.


Vi snakkes!

28. apr. 2013

Celia Johnson (1908 - 1982)



Engelske Celia Johnson er for meg den perfekte skuespillerinne. Hun ble født i 1908, hadde sin storhetstid på 40-tallet, og nådde toppen i 1945. Da spilte hun i David Leans film Kort Møte (Brief Encounter) og ble  nominert til Oscar for beste hovedrolle to år senere. Dette skyldes at filmen først kom ut i USA i 1946. Olivia De Havilland vant prisen for To Each His Own.


Celia Johnson spillefilmdebuterte i 1942 i filmen In Which We Serve. Da hadde hun allerede skapt seg et navn på teaterscenen. In Which We Serve var regissert av forfatter Noel Coward og den ferske regissøren David Lean (Great Expectations, Lawrence of Arabia, Broen over Kwai, Dr. Zhivago). Filmene de laget sammen på 40-tallet er en veldig god dokumentasjon på hvordan verden var på den tiden og spesielt i mellomkrigstidens England.



Den filmen som kanskje viser mellomkrigsårene best er David Leans, This Happy Breed (bildet over). Her møter vi vanlige mennesker som gjør vanlige ting, frem til andre verdenskrig bryter ut. Filmen ble laget under svært turbulente forhold i 1944 og er David Leans første farvefilm. Celia Johnson spiller den kvinnelige hovedrollen og bærer både glede og sorg med stor troverdighet. Og det er her Celia Johnson har sin styrke. Hun er ingen Marilyn Monroe eller Audrey Hepburn, men hun er en skuespiller som ikke kommer i veien for karakteren hun spiller. 

Scenen, There has Been an Accident, er noe av det fremste innen regi og skuespill. Måten det er filmet på og hvordan Lean engasjerer seerens tanker, er noe han også bruker senere i karrieren. Jeg skulle gjerne ha sagt hva som skjer, men mine ord kan aldri rettferdiggjøre scenen. Se filmen.



Det er vanskelig å trekke paraleller til skuespillere med lignende utstråling i dag, men Kristin Scott Thomas, som også kombinerer film og teater, kan være en kandidat. I alle fall før hun ble Hollywoodsk. Og i Norge er det Cecilie A. Mosli som kan ha det samme blikket og roen.


Det store gjennombruddet for Celia Johnson kom i 1945. Noel Coward som hadde skrevet teaterstykket Still Life måtte mase på henne. David Lean overførte Still Life til svart/hvitt film og lot Celia Johnson og Trevor Howard skinne i et Kort Møte. Storyen er at begge er gift, men forelsker seg i hverandre på en togstasjon. De innleder et håpløst forhold og møtes hver torsdag.
I Celias virkelige liv var hun gift med Peter Fleming, James Bond skaperens bror, og i løpet av 1946 og 1947 fikk de to døtre. Dette gjorde at filmkarrieren ble nedprioritert akkurat i det hun var i ferd med å bli et navn i Hollywood. Hun trappet ned, men ble senere nominert til fem Bafta priser og vant to (The Prime of Miss Jean Brodie i 1969 og Play for Today i 1973).


I 1982 var hun på turnè med Angela Huths skuespill, The Gathering, og stykket skulle snart fremføres på West End. Ifølge Wikipedia fikk hun slag mens hun spilte bridge sammen med noen venner på en av fridagene.


I 1981 ble hun satt pris av på hjemlandet og ble tildelt tittelen Dame, og i 2008 fikk barndomshjemmet hennes en blå plakett. Kate Flemming, en av døtrene, gav ut biografien om sin mor og når Celia forteller hvorfor hun valgte en karriere som skuespiller svarer hun at det var det eneste hun følte hun mestret. Her er et klassisk klipp fra Brief Encounter.


Jeg anbefaler alle å se klassikeren Kort Møte (Brief Encounter) og ta del i hvordan det kan gjøres uten for mye stafasjer og greenscreen. David Lean og Celia Johnson er for meg den perfekte kombinasjonen av regissør og skuespillerinne, selv om de bare jobbet sammen på tre filmer. God fornøyelse.
Vi snakkes!