Celia Johnson (1908 - 1982)

Engelske Celia Johnson er for meg den perfekte skuespillerinne. Hun ble født i 1908, hadde sin storhetstid på 40-tallet, og nådde toppen i 1945. Da spilte hun i David Leans film Kort Møte (Brief Encounter) og ble  nominert til Oscar for beste hovedrolle to år senere. Dette skyldes at filmen først kom ut i USA i 1946. Olivia De Havilland vant prisen for To Each His Own.

Celia Johnson spillefilmdebuterte i 1942 i filmen In Which We Serve. Da hadde hun allerede skapt seg et navn på teaterscenen. In Which We Serve var regissert av forfatter Noel Coward og den ferske regissøren David Lean (Great Expectations, Lawrence of Arabia, Broen over Kwai, Dr. Zhivago). Filmene de laget sammen på 40-tallet er en veldig god dokumentasjon på hvordan verden var på den tiden og spesielt i mellomkrigstidens England.

Den filmen som kanskje viser mellomkrigsårene best er David Leans, This Happy Breed (bildet over). Her møter vi vanlige mennesker som gjør vanlige ting, frem til andre verdenskrig bryter ut. Filmen ble laget under svært turbulente forhold i 1944 og er David Leans første farvefilm. Celia Johnson spiller den kvinnelige hovedrollen og bærer både glede og sorg med stor troverdighet. Og det er her Celia Johnson har sin styrke. Hun er ingen Marilyn Monroe eller Audrey Hepburn, men hun er en skuespiller som ikke kommer i veien for karakteren hun spiller. 

Scenen, There has Been an Accident, er noe av det fremste innen regi og skuespill. Måten det er filmet på og hvordan Lean engasjerer seerens tanker, er noe han også bruker senere i karrieren. Jeg skulle gjerne ha sagt hva som skjer, men mine ord kan aldri rettferdiggjøre scenen. Se filmen.

Det er vanskelig å trekke paraleller til skuespillere med lignende utstråling i dag, men Kristin Scott Thomas, som også kombinerer film og teater, kan være en kandidat. I alle fall før hun ble Hollywoodsk. Og i Norge er det Cecilie A. Mosli som kan ha det samme blikket og roen.

Det store gjennombruddet for Celia Johnson kom i 1945. Noel Coward som hadde skrevet teaterstykket Still Life måtte mase på henne. David Lean overførte Still Life til svart/hvitt film og lot Celia Johnson og Trevor Howard skinne i et Kort Møte. Storyen er at begge er gift, men forelsker seg i hverandre på en togstasjon. De innleder et håpløst forhold og møtes hver torsdag.
I Celias virkelige liv var hun gift med Peter Fleming, James Bond skaperens bror, og i løpet av 1946 og 1947 fikk de to døtre. Dette gjorde at filmkarrieren ble nedprioritert akkurat i det hun var i ferd med å bli et navn i Hollywood. Hun trappet ned, men ble senere nominert til fem Bafta priser og vant to (The Prime of Miss Jean Brodie i 1969 og Play for Today i 1973).

I 1982 var hun på turnè med Angela Huths skuespill, The Gathering, og stykket skulle snart fremføres på West End. Ifølge Wikipedia fikk hun slag mens hun spilte bridge sammen med noen venner på en av fridagene.

I 1981 ble hun satt pris av på hjemlandet og ble tildelt tittelen Dame, og i 2008 fikk barndomshjemmet hennes en blå plakett. Kate Flemming, en av døtrene, gav ut biografien om sin mor og når Celia forteller hvorfor hun valgte en karriere som skuespiller svarer hun at det var det eneste hun følte hun mestret. Her er et klassisk klipp fra Brief Encounter.

Jeg anbefaler alle å se klassikeren Kort Møte (Brief Encounter) og ta del i hvordan det kan gjøres uten for mye stafasjer og greenscreen. David Lean og Celia Johnson er for meg den perfekte kombinasjonen av regissør og skuespillerinne, selv om de bare jobbet sammen på tre filmer. God fornøyelse.
Vi snakkes!